Mount Elbrus 2010

Elbrus er Europas høyeste fjell 5642moh. Fjellet ligger i Kaukasus på grensen til Georgia.

Mount_Elbrus_Helsport_ekspedisjon_large

Mt Elbrus er en tidligere aktiv vulkan, beliggende i den europeiske delen av Russland. Den er med klar margin Europas høyeste topp, 800 meter høyere enn Mt Blanc. Elbrus har to tvillingtopper, der jeg besteg den vestre, som er den høyeste med sine 5.642 moh.
Etter mer eller mindre sytti år med isolasjon har man nå muligheten til å besøke og oppleve dette fantastiske fjellområdet, som flere har beskrevet som det vakreste utenfor Himalaya.

Etter et halvt år med planlegging var endelig alt klart for avreise til Kaukasus i Russland for å forsøke å bestige Mont Elbrus som er Europas høyeste fjell med sine 5642moh.
Det skal sies at det er litt spesielt å reise til et så avsides liggende sted alene uten noen form for hjelp av andre, bortsett fra noen papirer og transport til og fra flyplassen.
For å kunne reise hit må man ha pass, visum, innbydelse (må man ha fra noen som bor i russland for å kunne søke om visum), border sone permit (for å kunne ferdes fritt i grenseområdet mot Georgia) og imigration card må fylles ut på grensen.

Flyreisen innebar et par mellomlandinger, først med fly fra Oslo-Stockholm, videre til Moscow og tilslutt innenlands fly til Mineral Nye Vody i Kaukasus.
Ettersom flyet fra Stockholm var en time forsinket fikk jeg veldig dårlig tid i Moscow der jeg skulle bytte til innenlands fly som var på en annen terminal. Jeg huket tak i en taxi sjåfør og han kjørte det bilen var god for, løp inn sammen med meg på flyplassen og sa en hel masse som jeg ikke var i nærheten av å skjønne til dama bak skranken i innsjekken. Problemet var at innsjekken var stengt og flyet var klart for å reise, men ettersom sjåføren hadde såpass gode overtalelses evner, etter at han fikk en liten bunke med penger av meg for taxi turen så ordnet det seg. Damen bak skranken tittet oppgitt opp på meg og pekte på passkontrollen bak henne. Jeg gikk med raske skritt bort og viste pass og de andre papirene og skulle til å gå da mannen tar tak i armen min, stirrer på meg med et blikk som en ulv som ikke har spist på 14 dager og spør hvor, hva og hvorfor jeg reiser alene. Jeg svarer etter beste evne uten at det ga noe godt inntrykk på han, men omsider slapp han meg videre. Jeg gikk lettet videre uten å snu meg, mens han fulgte meg med et blikk som jeg nesten kunne kjenne brant seg inn i nakken. Jeg fortsatte uten å vende ryggen, for jeg kjente på meg at han veldig gjerne ville lage trøbbel.

Det er ingen god følelse å stige inn i det gamle og tilsynelatende utslitte Tupolev 154 flyet, man får en følelse av å sette seg i en gammel bil som egentlig ikke burde vært i bruk.
Jeg setter meg ned i setet mitt, svetten siler ettersom det på utsiden er 41grader. Her inne virker knapt nok lufteanlegget! Skjønner nå hvordan en pizza har det i ovnen!
Skal til å sette på meg beltet og finner raskt ut at det ikke virker.  Jeg vinker på en flyvertinne og peker på beltet, men hun barer løfter på skuldrene med en litt oppgitt mine og tar tak i den ene enden av beltet og legger den ned i setet og går videre. Døra lukkes, motorene startes, ingen tegn til sikkerhetssjekk og vi takser ut på banen. Etter 5 minutter er vi i luften, det skrangler og rister som om vi kjørte på en gammel grusvei. Med hjerte litt i halsen hjelper ikke tanken på at tupoleven har en meget høy ulykkes statestikk. I våres døde polens president etter en flystyrt med samme type fly. Etter to timer lander vi i Mineral Nye Vody og for første gang føler jeg at en liten applaus absolutt ikke er flaut etter en flytur.
Inne i ankomsthallen finner jeg bagasjen min, ser bort på utgangsdøren som står åpen og kjenner at jeg er litt usikker på hvordan jeg skal finne min sjåfør som jeg på forhånd hadde bestilt. De er som gribber, noen av dem ser rett og slett ut som hyener som bare venter på maten sin, de lukter faktisk som dyr også! Etter mye om og men finner jeg sjåføren, som er en mann på ca. 65år. Han sitter sammen med to andre russere og de kan ikke et eneste ord engelsk! De er litt sure for det virker som om det var flere som skulle kommet som ikke dukket opp, og nå kranglet de om hvem som skulle kjøre meg. Jeg ble med han som jeg møtte først for han virket så rolig at dette skulle gå bra tenkte jeg, og la meg baki kassebilen for å forsøke å sove ettersom det var sent på kvelden. Etter at jeg hadde sovet en stund våknet jeg av at jeg skallet i døra, for nå hadde gamlefar virkelig satt opp farten! Nå kjørte vi plutselig side om side med en av kameratene hans på de svingete og humpete veiene i en fart som ikke hørte hjemme noe sted. Jeg hoppet frem i fremsetet og han gliser mens han ser på meg, sier noen gloser, skrur opp 90talls disco`n på full guffe mens han tenner en sigarett som luktet langt fra sånn som vanlig røyk skal lukte. At jeg kunne ta så feil av en gammel mann.. Han er jo akkurat som en 18åring som nettopp har fått lappen og er helt uten frykt for noe som helst.
Etter en liten stund stopper vi ved det som skal være en gass stasjon for å fylle, for det er nemlig bare gass bilene går på her. Damen som driver stasjonen er en gammel dame som tydeligvis har problemer med gass håndtaket og sjåføren kommer til unnsetning med en fast nøkkel. Skruen som skal holde på plass stoppe kranen er nesten røket av. Jeg snur meg og ser på det falle ferdige huset bak meg mens det pluttslig sier poff..! pfszzfszzzz.. Der røk håndtaket og gassen blåser ut! Hun løper bort til tanken og får stoppet gassen. Det kunne fort blitt veldig farlig, men omsider får de reparert håndtaket og fylt opp og vi drar videre. Etter nesten 5 timer ankommer vi Azeu som ligger innerst i dalen ved foten av Elbrus, jeg hopper ut av bilen og er glad kjøreturen er over. Jeg gir sjåføren litt driks og han smiler fra øre til øre som en guttunge som har fått penger til sjokolade for første gang.

Her ved foten av fjellet er det satt opp et halvferdig hotell som skal brukes av ski turister om vinteren og tinde bestigere om sommeren, som meg nå.
Jeg våkner opp om morgenen og kommer meg raskt ut etter frokost, for min første akklimatisering tur. Mens jeg går gjennom Azeu får jeg en følelse av å være i en 50talls by, her bærer alt preg av å være gammelt og lokal befolkningen har lite penger. Ser en mann som kommer gående med spritflaska i den ene hånden og han sjangler nedover, for her er nemlig sprit nesten billigere enn vann. På dagtid er folk snille og vennlige men etter et par flasker vodka på kvelden våkner bandittene til live og man bør absolutt ikke vandre omkring her alene på kveld/natterstid. Etter en times gange ankommer jeg Cheget som har en liten markedsplass ved foten av Cheget mountain 3461moh.
Det ble en lang dag før jeg var tilbake ved Azeu etter å ha vært på toppen av Cheget.

Det folk vanligvis gjør når de kommer hit for å bestige Mont Elbrus er å ”jukse” seg til topps ved å ta ski heis opp til 3700moh, og derfra bruker de noen dager på akklimatisering for så å leie seg en snow cat på toppdagen opp til 4700moh så går de derfra og forsøker å nå toppen.

For å akklimatisere meg en dag til før jeg skulle oppover i fjellet brukte jeg ski heisen opp til 3700moh.Jeg fikk da også en gylden mulighet til å se på hvem rute jeg skulle benytte meg av oppover, ja, for jeg hadde bestemt meg for å gå helt i fra foten av fjellet sånn som ”gamle kara”.

Så var endelig dagen kommet for å flytte opp i fjellet, jeg pakket sekken med mat og utstyr for 10 dager for å være sikker. Det gikk ikke fort oppover med en ryggsekk på 35kg i godt over 30grader! Det er veldig viktig å gå sakte for ikke å få høy puls som igjen kan være med på å gjøre så man får høydesyke. Drikking er også viktig og det ble 6liter denne dagen. Etter mange timer kom jeg meg hele 900høyde meter opp til 3400moh. Her slo jeg leir like ved brearmen som jeg skulle følge videre oppover dagen etter. Jeg slo opp teltet, satte på meg stegjern og tok med meg is øksa oppover breen for å finne en rute til dagen etter.

For en fantastisk tur! Masse fine sprekker, og noen så dype at de virker bunnløse, på det bredeste er noen 3m. Det som her er fint er at sprekkene er meget lette å se ettersom det er ren is. Det beste av alt er at jeg har hele greiene for meg selv, for her er det ikke et menneske å se. Nå har den gode gamle turfølelsen kommet tilbake! Man får litt den oppdager følelsen når man gjør noe som ikke alle andre gjør. Det var som jeg tenkte, mye sprekker. Jeg fant en passende rute tilslutt og ruslet ned til leiren igjen. Det var 2 personer på heisstasjonen som fulgte hvert minste skritt helt til jeg kom ned igjen, for det er jo helt sikkert at her burde man vært 2 personer for å kunne arrestere et eventuelt fall i en sprekk. Det var godt å sitte med føttene i det kalde bre vannet mens jeg tittet opp mot tvilling toppene. Etter en god natt i soveposen med kjølige gufs som kom med jevne mellomrom ned fra breen følte jeg meg utvilt og klar for en ny dag.

Jeg pakket sammen utstyret og gledet meg til dagens utfordringer oppover breen. Jeg oppdaget så at laderen fra solcellepanelet hadde gått i stykker, så jeg laget en ny lader av telefonen hvor jeg måtte skjære av den ene siden for å få plass til batteriet og ettersom det var samme volt styrke, virket dette fint! Man må bare finne løsninger og det er jo litt av moroa. Solen begynte å varme bra da jeg gikk av gårde oppover begynnelsen av ruten jeg hadde sett meg ut, men så begynte ting å bli verre… Mye verre enn jeg hadde trodd! Nå sto jeg midt i et minefelt av sprekker. Her var det bare å ta seg god tid, og når jeg tittet opp på heisstasjonen på bortsiden fikk jeg se at publikum nå var på plass. Jeg ålte meg sakte men sikkert oppover, og måtte stadig over og rundt sprekker. Hittil hadde det gått greit, men når jeg trodde det verste var over, hadde det bare så vidt begynt!

Til nå hadde de fleste sprekkene vært lette å se, men nå var mange dekket av snø. Det var vanskelig å se om det var trygge snøbroer eller ikke, og mange steder var det alt for langt over til at jeg kunne hoppe. Ved et par anledninger la jeg meg ned og så inn i sprekken og kunne se at det ikke var trygge snøbroer. Det betydde at jeg måtte prøve å finne en vei gjennom labyrinten der det var trygg is og fant stadig nye ruter der jeg kunne se at det var is. Der det ikke gikk an å se måtte jeg bruke god tid til å stake for å finne ut om det var is under, men tilslutt stoppet jeg helt opp. Jeg hadde ingen annen vei å gå enn tilbake..! Her var det bare helt enormt mange sprekker og av de typene 1 – 3 meter brede og dype nok til å fylle en hel bataljon.

Jeg snudde og gikk et stykke ned igjen og inn en annen rute som var ganske tidkrevende, men jeg kom meg tilslutt på fast grunn opp i steinrøysa. Kan vel med stor sikkerhet si at de 5 timene på breen er noen av de lengste noen gang, og så mye for 200 høydemeter opp! Totalt ble det 6 timer og 400 høydemeter, så slo jeg leir på 3800moh et godt stykke fra Garabashi Barrels(tønnene) som ligger på 3700moh og fungerer som Base Camp. Synes det er fint å ha leir helt for seg selv, derfor legger jeg meg såpass langt unna andre folk, men på kvelden gikk jeg meg en tur ned dit for å snakke med noen jeg ble kjent med i dalen som var med en gruppe fra Norge med guide. Guiden der mente jeg burde ta en hviledag dagen etter pga. de siste dagers påkjenning for ikke å bli syk lenger oppe i fjellet. Jeg syntes det var et godt råd som jeg hadde tenkt til å følge.

Det ble enda en god natts søvn uten at høyden har påvirket meg noe spesielt. Ble avslapping hele dagen. Så ble klokken 15.00 og formen var fortsatt strålende fin, så jeg kunne ikke helt se meningen med å ligge her enda en natt. Jeg hadde jo hatt mange timer med hvile, så jeg pakket alt utstyret og forflyttet campen opp til 4000moh.

Dagen etter våknet jeg med litt dårlig form, men det var over på et par timer. Jeg gikk en akklimatiseringstur oppover og forbi pastukhova rocks, som ligger på 4640mmoh. Gikk opp til 4800moh og satt der en stund før jeg gikk ned igjen. På veien ned tenkte jeg på at jeg i morgen bør etablere camp 2 på ca 4400moh. Det betyr en bæredag, hvor jeg må ta det meget med ro, pga. at toppstøtet ikke er mer enn et par dager unna hvis været og formen holder. Nå hagler det store kuler på utsiden, og det tordner og lyner. Det er dette som er “the waiting game” walk high, sleep low. Det man vil ha mye av i høyden er røde blodlegemer som frakter oksigen rundt i kroppen og det vil trenges. På 4000moh er det 40 % mindre oksygen en ved havnivå og på 5500moh er O2 innholdet i luften bare 50 %. Man lurer kroppen litt ved å gå høyt om dagen og sove lavere om natten, da jobber kroppen som om den fremdeles er på den høyden man har vært på dagtid, og man ligger lavere og trekker tykkere luft så kroppen jobber raskere og bedre. Drikking i høyden er også ekstremt viktig!

Etter en natt på 4000moh begynte jeg å bli ganske forkjølet og formen var ikke helt som den skulle, men jeg syntes tiden var kommet for å flytte campen opp til 4300moh som skulle bli min siste leir før toppstøtet. Det var muligens en litt dårlig avgjørelse. Burde nok ventet der jeg var eller flyttet lenger ned på fjellet for å se an formen, men ville ikke ta sjansen på at jeg kanskje ikke skulle bli bedre og måtte gi opp toppen. Hadde jo ikke reist så langt for å bare se toppen, jeg ville opp!

Etter en lang natt på 4300moh var selvfølgelig ikke formen bedre og mye søvn hadde det heller ikke blitt. Jeg viste jo også det at tynnere luft ikke ville gjøre ting bedre, men jeg tenkte ”nå eller aldri” og i natt ville jeg gå for toppen. Selv om det var spådd en del vind ville jeg benytte sjansen å forsøke toppstøtet nå, ettersom formen ikke ble bedre skjønte at hvis jeg skulle ha mulighet måtte jeg forsøke nå!

Kl. 02.15 Våknet jeg av en beltevogn som kjørte oppover med en gruppe, og jeg som hadde tenkt til å starte en time tidligere.. Jeg satte meg opp og fikk på hodelykten, varmet mat i en fei og spiste selv om jeg absolutt ikke hadde lyst på mat, var bare nødt til å spise for å ha en sjanse. Kl: 02:45 begynte jeg sakte men sikkert å gå oppover, ganske kjørlig med litt vind. Jeg hadde på forhånd satt på meg drikkebagen under jakka så den ikke skulle fryse til is og det fungerte fint. Kjente at dette absolutt ikke var en god dag for meg, snørr og tårer rant pga. sterk forkjølelse med hosting og nysing på vei oppover mens jeg en stund lurte på om det var lurt å fortsette. Jeg satte meg ned på sekken og tok frem litt mat mens jeg beundret hvor klar stjerne himmelen var her på ca.4600moh. Fikk i meg litt varmt drikke fra termosen og følte at jeg hadde litt krefter igjen.

På 4900moh passerte jeg den ene gruppen som hadde kjørt snow cat og ble litt overasket over hvor sakte de gikk, syntes selv jeg gikk sakte men tydeligvis ikke, for nå hadde jeg topp feber!

Nå var jeg kommet inn i sadelen mellom toppene og en siste bratt oppstigning ventet, her traff jeg på en russer som også gikk alene. Jeg skjønte ikke et ord av det han sa men vi tok følge og byttet på å gå foran å tråkke spor. Bena kjentes nå som bly klumper og jeg var nå så sliten av sykdommen og høyden at jeg vurderte å snu, men fortsatte å konsentrere meg om å sette det ene benet foran det andre og det virket for kl:08.00 var jeg nå på toppen av Europa! En fantastisk utsikt utover de mektige fjellområdene i Kaukasus og Georgia.
Dette var virkelig vært slitet! 3 russere og jeg ble de første på toppen. Så var det bare å få tatt de obligatoriske topp bildene og komme seg ned igjen, for jeg viste jo det at jeg nå bare var halvveis, og nedturen var meget tung.. Vanskelig å skulle gå og holde igjen i nedoverbakkene når det føltes som om kreftene var helt borte.

Fikk i ettertid vite at jeg hadde passert den samme gruppen på vei nedover uten at jeg etter min beste evne kan huske det!
Sånn kan det bli når man er veldig sliten og vil komme seg fort ned igjen, da blir man veldig fokusert på det neste målet, som da var teltet på 4300moh.

Når jeg kom ned stupte jeg inn i det varme teltet som solen stekte på, men allikevel satte jeg på meg dunjakken! Jeg tittet ut og spydde og akkurat da kom det en beltevogn med vodkadrikkende russere. De tutet og vinket og lo mens de tok bilder av galningen med dunjakke på i 25 varme. Det tok en stund før jeg kom til meg selv og fikk pakket sammen..
Det sies at de som er late ofte finner de enkleste og beste løsningene, og nå følte jeg meg veldig lat og sliten så istedenfor å bære den store ryggsekken ned, koblet jeg gå stavene på ryggsekken og dro den etter meg nedover snøen, og det fungerte kjempe fint, Nå var det bare å slippe seg nedover uten å bruke en eneste kalori på å holde igjen ettersom sekken fungerte som en brems bak meg. Jeg kom ned til Garabashi hvor heisstasjonen var og følte nå at det beste var å ta heisen ned istedenfor å gå den lange veien ned igjen med den elendige formen.
Det var først når jeg kom ned igjen og målet var nådd at jeg først skjønte hvor dårlig form jeg hadde vært de siste dagene. En sterk forkjølelse hadde satt seg og en del neseblod, snørr, hoste og øresus, som heldigvis ble raskt borte etter at jeg kom ned. Problemet er at man lett kan bli litt blind når man er så fokusert på å nå et mål, og sykdom blir bare skjøvet til side og fokuset rettet fremover. Man har jobbet så lenge for å klare det man har planlagt og det er en vanskelig avgjørelse å måtte avbryte noe man har reist så langt for, og gledet seg så lenge til. Jeg kjørte antageligvis på litt for hardt når jeg bar alt utstyret opp fjellet ,og på 4300moh ble ikke formen noe bedre Jeg burde da ha flyttet litt lenger ned igjen, så hadde kanskje formen kommet seg ettersom det da hadde vært lettere for kroppen å restituere seg.

Jeg ble i landsbyen 2 dager før kursen ble satt hjemover, og etter en lang reise med flybytter og sure flyplass ansatte var jeg vel hjemme i Norge igjen.

Dette ble totalt sett en vellykket tur til et fantastisk fjellområde som jeg sent vil glemme.

 

Leave a Reply

*